Klatrestativ for de minste

Guttene hever de små nevene sine, det er klart for kamp. Mzunguen mot røkk, én mot tolv (mzungu betyr hvit mann på kiswahili). Skrik, hoiing, knurring og latter, alt blandet sammen i en herlig miks. Beinene mine okkuperes av åtte mørke små hender. Jeg innser at jeg må handle, hvis ikke er slaget tapt. En etter en legger jeg de i bakken, i en haug, en stabel. Gutta hyler av glede og latteren er ustoppelig. Jeg klarer ikke å fange alle, men når ni er lagt oppå hverandre i et virvar av armer og bein slipper jeg taket og lar gutta slippe fri. Jubelen er stor. Dusinet sprer seg utover og omringer meg på ny. Neste runde er i gang.

Hverdagen på Child Restoration Outreach (CRO) består av mye lek og spetakkel. De fleste ansatte på senteret har titler som ”lærer”, ”sosialarbeider”, ”daglig leder” eller ”nasjonal koordinator”. Selv tror jeg tittelen min ligger mer i leia ”klatrestativ”. Mange ganger føler jeg meg som en turistattraksjon i en fornøyelsespark, som en berg- og dal-bane i Liseberg. Ungene står i kø for å bli løftet opp i lufta, snurret på hodet og holdt i beina opp ned. Har jeg først begynt med moroa er det vanskelig å stoppe naturlig. Noen ganger er jeg nødt til å sette rumpa ned og ta meg en pause på kontoret; klatrestativ er et energikrevende yrke. Fordelen er at jeg slipper årskort på treningsstudio, det er god trening å løfte kids.

Hver morgen er det morgensamling på CRO-senteret. Trommer blir hamret på og seksti kids synger med lyse herlige stemmer på eksotiske språk. Det er skikkelig stas å få tale til barna, det gir meg utrolig mye. Et gatebarn trenger å få høre at det ikke er en feiltakelse, at det ikke er mislykket, at det faktisk er noe – noe stort! Det å få lov til å fortelle de om Guds kjærlighet har vært noe av det fineste for meg her nede i Uganda.

Det er ikke lett å være gatebarn i Mbale. Fysisk sett har de elendige kår. Mange spiser rester etter andre, blir slått hjemme, blir banket av politiet og sover på et fortau med betong som hodepute. Tross tøffe fysiske forhold er det likevel de psykiske påkjenningene som setter dypest sår. Opplevelsen av å føle seg uønsket må være av de vondeste følelsene et barn kan kjenne på. Det store flertall av gatebarna i Mbale er uønsket både hjemme og på gata. Man kan kanskje sitte hjemme i sofaen og tenke at slik er verden, vond og brutal. Men dette er ikke voksne mennesker, dette er barn på 5-6 år! Synes det er helt drøyt jeg. Likevel glemmer jeg ofte de forferdelige skjebnene når leken er i gang på CRO. Barneflokken florerer av smil, latter og gledeshyl. Gleden over å få leke stråler som femten soler ut av de nydelige mørke ansiktene deres. Det er et fantastisk syn!

I Mbale blir gatebarna sett ned på av alle og satt helt nederst på lista.
Jeg gleder meg til himmelen - da skal de står først.

Klatrestativ & Kids

Med web-cam i Half-London

Apropo Uganda...

Her er en lettere skallet Thomas og ei mindre skallet Bjørg Marie. Bjørg Marie er kjæresten min ...sånn hvis noen var i tvil.



Bildet har sin opprinnelse i Baneheia i Kristiansand ca 54 timer før avreise til Uganda.

"Tenk at nå er dagen der som jeg har lengtet etter..."

Ugandathomas.blogspot.com starter i dag en helt ny serie, en serie hvor jeg inviterer DEG til å sende inn bidrag.

Første gjesteskribent til serien er Kari-Anne, min kjære medstudent på Hald.
Her er innlegget hun sendte meg:

Endelig var dagen der. Dagen jeg hadde gledet meg til helt siden jeg landet i Afrika i midten av oktober. Det var infield og det var klart for min livs opplevelse; endelig skulle jeg få hoppe i strikk!

Strikkhopp har lenge vært en av min største drømmer, men det har så langt vært en fjern utopi. Jeg hadde nesten begynt å miste motet da jeg fikk høre at sunnmørs-Per hadde booket strikkhopp i infield uka. Blodet bruste i årene mine og adrenalinet pumpet med rekordtrykk ut i kroppen min. endelig, ENDELIG!

Skjønner meg ikke helt på de andre Hald studentene, de virket redde og forskremte. Noen sa åpenlyst at de fryktet hoppet, andre viste det helt klart med kroppsspråket.

Selv var jeg et eneste stort glis! Dagen over alle dager var endelig her. Grip dagen! You bet!

Vel framme på hoppeplassen kavet jeg meg fram i køen. Jeg ville hoppe først, kunne ikke la andre hoppe før meg. Var faktisk så keen på å hoppe først at jeg sa at ”hvis ikke jeg får hoppe først så hopper jeg ikke” (denne setningen er faktisk sann).
Likevel ble det Finni som tok førstehoppet. Måtte stå leeenge i kø. Det kriblet i beinene mine; når var det min tur?

Ingrid var ikke så gira på å hoppe. Etter å ha jobbet lenge for å overtale henne til å bli med, tilbød jeg meg å hoppe sammen med henne.


På hoppkanten måtte jeg virkelig jobbe for å motivere Ingrid til hoppet. Det var tydelig at hun var redd. Selv stod jeg med 100% gledesfryd og motivasjonen kunne ikke ha vært bedre. Jeg greide nesten ikke å vente på den trege australieren som for død og liv skulle telle ned. De tre sekundene det tok å telle ned føltes som en evighet.

Endelig var jeg her, endelig skulle jeg få hoppe.

KICK!

Det skal sies at jeg, Thomas, var MEKTIG imponert av Kari-Anne og Ingrid da de hoppet! Ikke bare trosset de frykten og hoppet, de var også første par som hoppet tandem og de gjorde det på første hoppet(!!). Husker jeg tenkte ”tøffe jenter”. Da jeg selv skulle tendemere med Torgeir var jeg dødla redd (se post litt under).. Tror aldri jeg hadde hoppet i tandem hadde det ikke vært for noen råtøffe jenter som virkelig utfordret manndommen til de to Lyngengründerne.

Så Kari-Anne: RESPECT!

Henne?

Med seg til Kampala hadde Harald og Øystein med seg en feit bunke norske aviser …og et stykk Henne i tilfelle jentene savnet litt sjokkerende kvinnelitteratur.

Må understreke at denne episoden fant sted FØR vi hoppet i strikk og ble MENN.

Noen ganger er folk litt rare…

I strikk med Lyngsalpene Folkehøyskole

”LYNGEN!!” Ropet kommer ifra Torgeir og Thomas, grunderne av den nye folkehøyskolen i nord. De to representantene fra Lyngsalpene Folkehøyskole avsluttet hopperunden med et tandemhopp hvor trygghet og omsorg stod i fokus. SAMMEN var de redde som heia der de stod på toppen. SAMMEN nølte de et sekund mer en planlagt før de hoppet. SAMMEN hoppet de og SAMMEN holdt de hverandre gjennom den krevende tiden i strikket.

Mener det, var så sinnsykt redd da jeg stod på toppen der sammen med Torgeir. Første hoppet jeg hadde var skikkelig skummelt og adrenaline pumpet. Andre hoppet ble en del bedre; jeg visste hva jeg gikk til og kroppen var litt roligere. Men tredje hoppet tandem med Torgeir …fytti! Var så skummelt det! Men desto bedre var følelsen da vi klarte det, SAMMEN.

Overdose Testosteron

Hvem trenger omskjærelse for å bli mann når man kan hoppe i strikk?!?

Lørdag satte Øst-Afrika gjengen kursen mot Jinja. Det offisielle programmet til Harald og Øystein (lærerne våre fra Hald) bøy på spennende poster som ”Se et stryk i en elv” og ”Besøke Nilens kilde”. Kilden kunne vært i Peru, Yemen eller Burma for vår del, det var kun én ting som stod i huet på oss studentene den bussturen: strikkhopp i Nilen!
Endelig skulle vi alle få tilnavnet ’MANN’.

Det hele startet et par dager tidligere da sunnmøringen Per kontaktet en inder kalt Yasman for booking av strikk og reimer. Infield-programmet i Kampala var selvfølgelig veldig interessant og lærerikt og sånt, men oppe i hodet på de 14 studentene surret det for det meste tanker som gledesfryd, uvisshet og ikke minst redsel for hva som ventet oss i Jinja lørdag ettermiddag. En del av oss spilte veldig bråkjekke og fyrte hverandre opp …inni oss var vi møkkaredde. Likevel, hoppe i strikk skulle vi – det var ingen vei tilbake.

Vel framme i Jinja trakk vi lodd om hvem som skulle få hoppe først. Vinneren / Taperen ble vår kjære storebror Finni. Skal ikke skrive for mye om ansiktsuttrykkene til Finn den siste etappen med buss til hoppeplassen, men han tok det forbausende bra da vi endelig kom fram.

Synet som møtte oss da vi ankom hoppeplassen kan beskrives med ord som luftig, sovjet, antikk, øl og galemathias. Konstruksjonen som visst nok skulle være en plattform for strikkhopp så mer ut som en polsk rakettrampe fra 1934. Det var også svært betryggende at hele opplegget var sponset av et lokalt ugandisk bryggeri.



Men vi var alle med godt mot og gledet oss til denne festlige opplevelsen som var i vente …ikke vel Per? (Per til venstre på bildet under)

Folk er forskjellige og folk reagerer forskjellig i ulike situasjoner. Torgeir, Thomas og Finni var alle møkkredde der de stod og fikk instruksjon om hoppet som ventet dem. Det er bare litt vanskelig å se….

Finni: ”Kremering eller kiste?”

Thomas: ”Spill tøff, spill tøff!! Tvi tvi…”

Torgeir: ”Nei og nei, instruktøren er jo bare heilt vekke - for en tulling!”

Etter litt lett beroligende instruksjon fra en australier som snakket mer rusa enn en finne med en palle innabords, begynte morroa.
Ett ord: KICK!

I alt var vi 12 som hoppet, 7 gutter og 5 jenter. Ganske imponerende syns jeg!

Den jeg kanskje ble mest imponert over var Marianne. Da vi andre betalte og gjorde oss klare stilte Marianne seg opp blant fotografteamet og tok plass som tilskuer til galemannskapen. MEN, sånn ca heilt på tampen når så å si alle hopp var unnagjort, kommer Marianne løpende opp trappa dønn klar til å hive seg ut i det altfor luftige hoppet. Marianne gjorde det med stil! Sånn det skal vær.

Neddykk i Nilen

Strikkhoppfirmaet vi brukte lovet neddykk i selveste Nilen. Og neddykk ble det …i hvert fall for Kay. De fleste av oss nøyde oss med såkalt dypping; hodet og brystparti i vannet …Kay kjørte an heilt i mål og hadde føttene som eneste tørre kroppsdel etter sine 3 stup.

”Strikkhoppens 4 stilarter”

Det er mange forskjellige måter å utføre et strikkhopp på. Grovt sett kan man dele de inn i 4 hovedkategorier:

”Spikeren”, også kalt ”Knekket” eller ”Finni Special”.
Hvordan: Hopp så loddrett som mulig med beinene pekende mot bakken.
Bivirkninger: Du får et uber nakkeknekkende rykk ide strikken begynner å ta …du kan få langtidsskader i nakke og rygg, men det er ingen ting å tenke på. Eller hva Finni?

”Den asymmetriske måke” her demonstrert av Thomas
En rimelig vanlig stil for dem som ikke helt har motet til å prøve på ”Ørnen”

”Ørnen” her demonstrert av Torgeir
Ørnen er den mest grasiøse stilen. Hopperen bretter ut armene, satser skikkelig langt utover og får en delikat flygetur som er en fryd for øyet som ser på.

”Fallet” her demonstrert av Kay
Hvordan: Lat som du skal satse skikkelig. MEN, istedenfor å hive deg ut lar du simpelhent kroppen falle rett ned fra rampa.
Resultat: Et imponerende fall hvor tilskuerne ikke helt vet om hopperen er bevisst eller hopper i full koma.

Mathare - Nairobi

4 nyttårsdag tok æ og søster turen til Mathareslummen i Nairobi. Har alltid hørt mye om Mathare; MYSA, Mathare United, Valdo og mer. Tingen var at det var et skikkelig sjokk å komme der og se det med egne øyne. Har jo vært i en del slummer i Uganda, men dette var noe heilt spesielt: fytti å drøyt! Hadde litt kontakter i MYSA og fikk mekka oss noen lokale gutter som viste oss rundt. Guttene er oppvokst i slummen og er en del av MYSA programmet. De kunne forresten litt norsk=) noe som vitner om Strømmes betydning i slummen der.



Det som er sykt i Mathare (av mange ting) er hygeneforholdene. Når det regner renner vannet sammen med søppel og kloak nedover dalen og ut i elva. Elva flommer over og renner gjennom husene som ligger lengst nedi dalen. Tenk; kloak som renner gjennom huset. Fytti, verden er drøy!

Da vi var ferdig med omvisningen tok vi guidegutta med oss på en restaurant og spiste god middag. Det var stas!